tirsdag 6. mars 2018

Utbytte før unoterte aksjer i aksjesparekonto.

Kapitalmarkedsutvalget la frem sin innstilling forleden. Det skriver at de er positive til at aksjesparekonto (ASK) er innført siden det gjør det enklere og mer fleksibelt for ikke-profesjonelle investorer å investere i børsnoterte aksjer. Det stiller imidlertid samtidig spørsmål ved om ikke ordningen er for smal ettersom aksjer i unoterte selskaper ikke er omfattet. 


Faksimile Dagens Næringsliv 060318
Aksjonærforeningen er enig i at en utvidelse bør utredes. Samtidig bør man imidlertid spørre seg - og det oppfatter jeg ikke at utvalget har gjort - hvor langt man innenfor rammene av den nye spareordningen eventuelt skal gå i å gjøre det enklere og mer fleksibelt for vanlige sparere å investere i aksjer der investorbeskyttelsen kan være minimal, prisdannelsen tvilsom og mulighetene for å gjøre om investeringen til penger små. 

For litt upresist å sitere Ap's tidligere finanspolitiske talsperson Marianne Marthinsen fra et seminar i Oslo Børs's regi ifjor ".. det følger mye engasjement og kompetanse med småinvestorers penger." Å bygge bro mellom småinvestorers kapital og det mindre modne næringslivets kapitalbehov er derfor viktig. I dag har vi ingen gode instrumenter for dette. Det, om noe, bør utredes. ASK som er utformet med sikte på å fange et bredt sparepublikum, er neppe rett vei å gå.

Den svakeste siden ved den ellers utmerkede ASK er at aksjeavkastning og aksjeavkastning beskattes etter ulike regler. Skatt på gevinster kan utsettes. Det kan ikke skatt på utbytte. Dersom man ønsker å forbedre ASK både som spareordning og som kapitalkilde for næringslivet er det klart mest virkningsfulle å stimulere aksjesparere til å reinvestere så mye som mulig av de 3 - 5 milliarder kronene de mottar i utbytte fra børsnoterte selskaper hvert år i norsk verdiskapning. 

Før man utreder hvor langt man bør gå med hensyn til å inkludere unoterte aksjer bør en med andre ord se til at ordningen blir en komplett aksjespareordning som også inkluderer utbytter slik at all avkastning innenfor ordningen beskattes etter samme regler. 

onsdag 24. januar 2018

DNB-saken undergraver finanstilsynets rolle

I mars 2015 – etter en lang og grundig granskning av DNB’s forvaltning av såkalt aktive fond konkluderte fagekspertisen i myndighetenes eget tilsynsorgan, Finanstilsynet, med at banken hadde «tatt seg betalt for noe det ikke har levert.». Nesten tre år senere kommer en dommer ved Oslo tingrett frem til stikk motsatte konklusjon: 180.000 «andelseierne (..) har fått den ytelsen de har betalt for.». Et standpunkt som etter vår mening er egnet til å undergrave Finanstilsynets viktige rolle på forbrukerområdet.

Retten mente også andelseierne har hatt krav på - og fått - en grad av aktiv forvaltning som ga dem "en reell mulighet for meravkastning". Vi vil mene at sparere som betaler 1,8 prosent i forvaltningshonorar må kunne ha berettigede forventninger om mer enn bare "reelle muligheter".

Finanstilsynets vedtak i 2015 var overraskende. Ikke fordi konklusjonen var uventet. Snarere tvert om. Fenomenet skapindeksering hadde vært en gjenganger i media og akademia i mange år. Det var det at tilsynet så kraftfullt satte foten ned, som overrasket. DNB ble pålagt å endre forvalteradferd og å senke prisen. Med godt tilslørt skamfølelse fulgte banken pålegget og anket da heller ikke tilsynets vedtak. Men betale tilbake det kundene hadde betalt for mye, kom ikke på tale. 

Noen vil mene at slik innstilling kan bare en dominerende aktør tillate seg. Andre vil mene at uansett hvor mye DNB kjemper for å bli renvasket så har Finanstilsynets reaksjon hatt den lykkelige konsekvens at fondskunder endelig begynner å bli mer kostnadsbevisste. Man kan også som vi mene begge deler.

Vi mener nok at DNB burde bitt i det sure eplet, erkjent at den forvaltningen Finanstilsynet kritiserte ikke er av godt DNB-merke, kompensert kundene og gått videre. Istedet har de satt både ressurser og omdømme inn på å overbevise oss om at selv om de de leverte ikke var bra, så var det bra nok.